Min lengsel ble fra nå av å lære denne magiker å kjenne
Pål Gundersen om Munch-samlingen
Den tyske kunstsamleren og kritikeren Gustav Schiefler beskriver sitt første møte med Edvard Munchs grafikk i boken Meine Graphik-Sammlung fra 1927.
«Aldri har jeg opplevd noe så sterkt. En rekke merkverdige og rystende bilder. Opplevelsen preget meg for alltid. Min lengsel ble fra nå av å lære denne magiker å kjenne.»
Jeg fikk en lignende opplevelse.
I august 2008 reiste jeg til London etter å ha fått en invitasjon av en britisk kunsthandler. En sterk følelse sa at jeg måtte reise. Kunsthandleren kjente jeg fra før. Jeg hadde kjøpt et Munch-trykk av ham noen år tidligere, en håndkolorert versjon av Angst som stammet fra en tysk privat samling.
Denne gangen hadde kunsthandleren noe som var langt mer spektakulært å vise frem. “Mr. Gundersen, you ought to come to London,” sa han med sin særegne britiske høflighet. “It`s about a huge number of prints by Edvard Munch. I have never seen anything like this before”.
Mer enn det trengte han ikke å fortelle meg.
Jeg får nesten tårene i øyne nå, når jeg tenker på det
Jeg hadde samlet på norsk kunst i mer enn tjue år. Jeg hadde bygget opp en stor samling av Kai Fjell og Peder Balke, og siden jeg begynte å samle tidlig på 1980-tallet, hadde jeg også kjøpt trykk av Edvard Munch. I 2008 hadde jeg 34 forskjellige arbeider av Munch som jeg var veldig godt fornøyd med.
Jeg har mange ganger undret meg over at nettopp jeg ble en stor samler av kunst og norske bondeantikvitetet. Jeg vokste ikke opp med dette rundt meg, men hentet inspirasjon og kunnskap gjennom auksjoner, utstillinger og ikkje minst kunnskapsrike mennesker.
Jeg oppdaget en stor samlerglede da jeg på 80-tallet entret denne for meg helt nye verdenen. For meg er det også en interesse for norgeshistorien som ligger bak min samling. Jeg har samlet nesten bare norske kunstverk og skrifter, i hovedsak fra 1800- og 1900-tallet.
Min far var historieinteressert og en belest journalist. Han beundret Knut Hamsun og hans tid og tok meg med inn i den perioden. Derfra var veien til Hamsuns samtidige, Edvard Munch, naturlig og riktig. Men det tok tid. Munch sine bilder lå i en høyere prisklasse og var var mer utilgjengelig enn mine første favoritter.
Jeg reiste til London i 2008 ble kjørt til et varehus i nærheten. En enorm betongbunker. Avdeling på avdeling med ståldører og sikkerhetskontroller, låste porter og vakter utstyrt med våpen.
Jeg fikk ikke gå alene, men ble fulgt oppover etasjene, gjennom en dør, inn i et bomberom. Langs den ene veggen var det en hylle. Oppå hyllen lå flere uinnrammede verk av Edvard Munch. På gulvet stod innrammede arbeider i flere lag. I alt 54 grafiske arbeider var i rommet.
Jeg får nesten tårene i øyne nå, når jeg tenker på det. Jeg sto i et rom med flere Munch-arbeider enn de fleste har sett samlet på ett sted, annet enn på selve Munch-museet. Jeg mistet taleevnen et øyeblikk. Trodde ikke dette var mulig. Dette var utenfor alt du kan tenke deg. Om du hadde drømt – hadde du aldri klart å forestille deg at du kunne komme inn i et rom med 54 arbeider av Edvard Munch. Samleren var død – og kunsthandleren henvender seg til deg – for å spørre om nettopp du vil kjøpe disse bildene. Jeg skjønte at jeg hadde fått en eksklusiv mulighet.
Så skimtet jeg Madonnaen. Gikk nærmere og så at trykket var håndkolorert med de saftigste blå og røde fargene som var mulig å få til. Det var noe med denne rødfargen som hadde noe nærmest berusende ved seg.
Deretter så jeg Mot skogen – og ser den i flere variasjoner. Med noen farger av en annen verden.
Da jeg gikk litt videre så jeg Kvinnen i tre stadier, håndkolorert. Ved siden av stod Aske, også den håndkolorert.
Jeg trodde ikke mine egne øyne. Eller at dette var mulig. Det ble en elektrisk, uvirkelig stemning i rommet. Jeg måtte summe meg flere ganger. Slike utrolige hendelser skjer bare en gang i livet.
Jeg skjønte fort at jeg måtte kjøpe disse bildene.
Jeg innledet forhandlinger om pris og betalingstidspunkt. Høsten 2008 kom finanskrisen for fullt. Dette skjedde midt under mine forhandlinger om samlingen i bomberommet i London. Det gjorde ikke saken enklere.
Jeg klarte å forlenge forhandlingen i mer enn et halvt år. Da jeg gjorde avtalen i februar 2009, fikk jeg betalingsutsettelse i ti måneder, som skaffet meg et handlingsrom. Samlingen ble betalt mer enn et år etter at jeg kom inn i bomberommet første gang.
En viktig del av min plan for finansieringen var å selge videre et stort antall arbeider. Jeg hadde 34 forskjellige grafiske arbeider av Munch fra før, nå kjøpte jeg 54 til. Dermed hadde jeg 88 arbeider av Munch. Jeg valgte å selge videre nesten alle raderingene, samt noen tresnitt og litografier, slik at jeg satt igjen med en mer spisset samling.
Jeg satte nå sammen det som for første gang ble kalt The Gundersen Collection, og håndplukket 50 arbeider som fikk være med på utstillinger og i den første boken jeg ga ut om Edvard Munch, i 2010.
Hadde jeg kommet til dette bomberommet ti år tidligere, ville jeg ikke hatt kunnskap nok til å bedømme hvor sjeldne og fantastiske disse Munch-trykkene er.
Det å samle på Munch er komplisert, det lærte jeg tidlig. Det gjelder særlig grafikken, som i mange tilfeller er produsert i store opplag, ofte i flere versjoner og med store variasjoner. Da jeg begynte å samle på kunst, kunne jeg se to trykk av Madonna ligge side om side. Den ene var priset til én million kroner, det andre til fem millioner. For meg var det umulig å se forskjell på dem.
«Du må ta dem ut av rammen», ble det sagt. «Studere dem nøye, noen har skader, andre har detaljer som andre ikke har.»
På den tiden fantes det ingen katalog eller annen oversikt over Munchs grafiske arbeider, bortsett fra Sigurd Willocks bok om Munchs raderinger fra 50-tallet og Schieflers katalog fra 1907 og 1926. I Schieflers kataloger var det ingen illustrasjoner i farger. Hadde alle trykkene vært i sort/hvitt, kunne du blitt Munch-ekspert på kort tid. Men når du ser det store farge-spekteret, forstår du at du aldri blir utlært.
For å se verk av Edvard Munch måtte jeg gå på utstillinger og auksjoner og følge med på hva som ble solgt. Det ble min læretid. I tillegg ble jeg en hyppig besøkende på Munchmuseet, hvor jeg også tok med meg trykk jeg hadde kjøpt eller som jeg vurderte å kjøpe.
Det er et nærvær av Munch i disse håndkolorerte bildene
Raderingen Syk pike med landskap var det aller første Munch-trykket jeg kjøpte. Den har jeg fortsatt. Jeg kjøpte det på auksjon i 1992 og husker hvor glad og fornøyd jeg kunne henge det opp på veggen hjemme.
Etter hvert kjøpte jeg flere Munch-trykk, men det var først i 2006, da jeg fikk muligheten til å kjøpe det håndkolorerte tresnittet Angst i London, at ambisjonene mine begynte å vokse. Frem til da hadde jeg i hovedsak kjøpt trykk av Munch på auksjon, men i London skjedde handelen av Angst hos en kunsthandler.
I Mayfair ble jeg tatt med opp en lang, trang trapp til et lite kontor. Her viste kunsthandleren meg høytidelig trykket Angst, som lå i silkepapir uten ramme, med stempelet til den tyske kunstsamleren Heinrich Stinnes, HS, nede i arkets venstre hjørne.
Han fortalte at Heinrich Stinnes var en storsamler som kjente Edvard Munch personlig og flere ganger besøkte Munch både i Christiania og Berlin, noe som resulterte i en betydelig Munch-samling. Denne samlingen ble solgt på auksjon i flere omganger, etter Stinnes død i 1932. Stempelet var dermed viktig både for å bekrefte trykkets autensitet og ikke minst det faktum at dette sjeldne håndkolorerte verket trolig var handlet direkte fra mesteren selv, Edvard Munch.
Angst var i utgangspunktet for dyrt for meg, et kunstverk i en helt annen prisklasse enn jeg hittil hadde hatt befatning med. Det finnes kun tre håndkolorerte eksemplarer av dette trykket i verden. Det ene har Munchmuseet, det andre er i Havard Art Museum.
Det tredje lå nå på bordet foran meg.
Jeg tok kunsthandleren i hånden og kjøpte bildet. Avgjørelsen ble tatt der og da.
Hvis du skal bygge en unik samling, må du jakte på de beste kunstverkene og du må ha et intenst ønske om å skaffe deg de beste trykkene. Og ikke minst – og dette er det vanskelige – du må vite hva det beste er. For meg er det alltid noe eget med de håndkolorerte trykkene. Fargene gjør motivene mer levende og sterkere.
Jeg liker også tanken på at Munch har fargelagt dem selv, og at han har utviklet motivene gjennom å eksperimentere med fargene. Det at han har gjort dette for hånd, gjør disse trykkene unike. Det finnes få håndkolorerte verk.
Det er et nærvær av Munch i disse håndkolorerte bildene, som har gjort dem mye mer attraktive for meg.
Våren 2008 ble jeg oppringt av en kunsthandler, denne gangen en amerikaner som tok kontakt med meg fra New York. «Good morning, Mr. Gundersen», sa han. «Jeg kan skaffe deg noe du aldri vil få sjansen til å kjøpe igjen.»
På det tidspunktet hadde kunsthandler Kaare Berntsen i Oslo nettopp hatt trykket Skrik i sort/hvitt til salgs. Skrik er veldig sjeldent fremme i markedet. Litografiet er kun kjent i 12 eksemplarer i privat eie. Jeg hadde vært hos Kåre Berntsen og sett på det han tilbød, men takket nei.
Nå ringte den amerikanske kunsthandleren og fortalte meg at han hadde et håndkolorert litografi av Skrik.
Jeg visste at det bare fantes to håndkolorerte versjoner av Skrik – det ene er på Munch-museet, og det andre hadde tilhørt Munchs lege og ble solgt av hans familie på auksjon i London i 1989. Jeg forstod raskt at det var dette håndkolorerte trykket jeg ble tilbud. Det gav en mulighet til å få litografiet tilbake til Norge.
Litografiet var veldig kostbart, men beløpet kunsthandleren forlangte var i dollar, og dollarkursen var på det laveste på mange år. Likevel måtte jeg bruke tid på å vurdere om jeg skulle bruke et så stort beløp på kunst, men jeg ringte snart opp kunsthandleren og sa at jeg ville kjøpe bildet.
Nå hadde jeg en samling som blant annet bestod av to ikoner: håndkolorert Skrik og håndkolorert Angst.
Samlingen begynte å få dimensjoner. Samtidig vokste mine ambisjoner.
Det er ofte en historie bak de trykkene Munch fargela for hånd. I 2018 kjøpte jeg en håndkolorert versjon av Vampyr fra en dame på Frogner i Oslo. Et bilde hun hadde arvet av sin far, en bonde som leverte matvarer til Munch på Ekely.
Hun fortalte at familien hadde vært naboer med Munch, og at hun godt kunne huske at hun hadde møtt Edvard Munch da hun var liten pike på 1930-tallet.
Den håndkolorerte versjonen av Vampyr bærer den dag i dag spor av Munchs detaljerte arbeid med nettopp dette trykket, som er trykt på veldig tynt papir. Det har vært brettet sammen for å passe inn i skisseboken til kunstneren. Dette er et godt eksempel på hvordan Munch kunne bruke lang tid til på å eksperimentere seg frem til fargekombinasjonene han brukte på de senere trykkene. Vampyr kom, som flere av de andre arbeidene, først i sort/hvitt i 1895 og så i farger i 1902.
Karl Johan er det eneste Munch-litografiet som finnes i kun ett eneste eksemplar
Det er som sagt en lang vei å gå dersom du skal bli Munch-samler. Veien var mye lengre og komplisert før Gerd Woll i 2001 gav ut boken Edvard Munch – The Complete Graphic Works. Før 2001 var det nesten umulig å bli Munch-samler uten svært mange gode rådgivere.
Vi som er Munch samlere, er Gerd Woll evig takknemlig.
Da boken kom åpnet den opp Edvard Munchs verden, ikke bare for meg, men for alle som ønsket å lære mer.
Uten Gerd Wolls oppslagsverk, hvor alle Munchs grafiske arbeider er gjengitt, omtalt og nummerert fra 1 til 748, ville jeg aldri blitt den samleren jeg er i dag.
En av de andre viktige faktorene, var det lille Munch-miljøet i Oslo, der Kaare Berntsen var sentral. Han fortalte historier om de amerikanske og canadiske storsamlerne som dominerte Munch-markedet på 1980, 1990 og 2000-tallet. En av disse var den New York-baserte entreprenøren og kunstsamleren Nelson Blitz.
Nelson Blitz var legendarisk i Munch-miljøet. Gerd Woll fremhever amerikaneren i sin bok, hvor han er ført opp som eier av den håndkolorerte versjonen av Aske, nummer 79 i Wolls bok. Hun gjentar det samme i omtalen av nummer 87, Karl Johan. Faktum er at Karl Johan er det eneste Munch-litografiet som finnes i kun ett eneste eksemplar, i tillegg er det håndkolorert. Nelson Blitz kjøpte litografiet av Kaare Berntsen på slutten av 70-tallet. Blitz hadde oppdaget bildet på en utstilling i National Gallery i Washington i 1978. Han ringte øyeblikkelig til den norske kunsthandleren – og fortsatte med å ringe annenhver uke i en lang periode, før han endelig kunne inkludere Karl Johan i sin private samling i New York.
I 2015 sa jeg ja til å låne ut de håndkolorerte versjonene Skrik og Angst til en utstilling i Neue Galerie i New York. Jeg reiste over sammen med min kone, og vi møtte Nelson Blitz på utstillingen. Han inviterte oss på middag hjemme i 10. etasje på Fifth Avenue.
Den kvelden ble uforglemmelig.
Leiligheten hans var som et galleri fullt av kunst, der Edvard Munch hadde hovedrollen. Her hang både Aske og Karl Johan.
Nelson Blitz samler også på tyske ekspresjonister og hadde flere rom fulle av disse. Nelson er en fantastisk varm og morsom type. Han hadde passert de 70 og hadde et våkent blikk på det aller meste. Et par år senere kom Nelson Blitz og besøkte oss i Norge. Under en middag inviterte jeg ham spontant til Geilo. Dit dro vi dagen etter, og jeg fikk vist frem min Munch-samling. Under oppholdet på Geilo fikk jeg også fortalt ham at dersom han noen gang skulle selge Karl Johan, måtte jeg få kjøpe det. Han svarte at det skulle han aldri selge.
«Over my dead body»
Jeg ble forelsket
Jeg fikk et godt og nært forhold til Nelson Blitz, og heldigvis var det meg han ringte høsten 2020 da han hadde bestemt seg for å selge både Karl Johann og Aske. Jeg trodde knapt mine egne ører. Akkurat som i London 12 år tidligere, måtte jeg samle meg før jeg kunen ta en avgjørelse.
Vi ble raskt enige om prisen, og bildene kom hjem til Norge i januar 2021.
Karl Johan finnes som sagt i bare ett eksempler, beskrevet i Woll nr. 87, hvor verket er tidfestet til 1896/97. Litografiet er trykt i sort, med en rik og voldsom håndkolorering i to valører av blått, gult og grønt.
Det samme motivet, uten den nedre borden, er imidlertid å finne på et maleri fra 1893/94. Maleriet befinner seg på Kode i Bergen og er en gave til museet fra storsamleren Rasmus Meyer, som døde i 1916 og testamenterte hele sin samling til Bergen.
I 2012 hadde jeg den store æren å få lov til å stille ut hele min samling, The Gundersen Collection, sammen med Rasmus Meyers samlinger, på ARoS kunstmuseum i Aarhus. Invitert av Erlend Høyersten som var direktør på KODE i 2012.
På utstillingen så jeg for første gang Karl Johan i olje. ARoS gav ut en bok til ustillingen, med både The Gundersen Collection og Rasmus Meyers samløinger behørig dokumentert. Boken har Karl Johan i olje på framsiden.
Jeg ble forelsket.
Mitt forhold til Munch er et kjærlighetsforhold. Det er fylt med en enorm beundring og respekt. Både for det Munch skapte, og for tiden han levde i. Munch rev ned vegger og åpnet dører som ingen andre hadde gjort før han.
Hans skildring av det ubevisste sjeleliv, som særlig kom til utrykk før han fylte 40 år, hadde ingen gjort før han. Flere av utstillingene hans ble stengt. Han ble offentlig fordømt for sin kunst, gang på gang. Det startet med maleriet Det syke barn på høstutstillingen i Kristiania i 1886, og fortsatte med flere stengte utstillinger, blant annet i Berlin. Munch oppnådde imidlertid etter hvert stort anerkjennelse og respekt.
I dag er det lett å se at Munch var en revolusjonerende kunstner som gikk egne og nye veier.
Pål Gundersen, november 2021
Nytt av 2025 er at du kan se reproduksjoner av alle 58 verkene på Vestlia resort på Geilo.
