Det er ikke de dramatiske «Effektene» i naturen, jeg bryder mig om. Det er det mystiske Drag i den, det stille, det hemmelighedsfulde …
Eventyreren
Motivene til Theodor Kittelsen (1857–1914) oser av eventyr og folketro. Og Norge.
Her er også samfunnssatire og naturopplevelser. Det eventyret ikke forteller med ord, kommer til live i penselstrøkene hans. Myter og sagn blir levendegjort og diktet videre visuelt.
Vi ser impulser fra symbolismen.
«Husk at der er ikke liden Stump af mig som lignere Peer Gynt».
Kittelsen til vennen og kunsthistoriker Andreas Aubert i oktober 1888
Peer Gynt
Maleriet «Peer Gynt i Dovregubbens hall» fra 1913 er hentet fra Henrik Ibsens kanskje mest kjente verk «Peer Gynt» (1867).
Theodor Kittelsen har laget en rekke illustrasjoner i både olje og i blandingsteknikk fra dette skuespillet. Nå henger det flotte maleriet på Vestlia Resort på Geilo.
«Peer Gynt i Dovregubbens hall», 1913. Pastell på papir, montert opp på lerret.
Den trolske naturen
I maleriet ser vi Peer Gynt som den normale, innestengt med troll og andre skremmende skapninger.
Skapninger Kittelsen elsket å levendegjøre gjennom bildene sine. Troll i mange variasjoner, Nøkken og ikke minst Pesta. I Kittelsens penn, er dette kjente skapelser for mange nordmenn.
Han ville bli kunstmaler. Men det er som tegner Kittelsen lykkes aller mest.
«Den frie Natur rundt om mig gjør mig glad og stærk…»
Humoristisk sans
Kittelsens kunstnerskap er sammensatt. Landskapsbilder, samfunnssatire, eventyr og folketro. Han lager illustrasjonsoppdrag, knyttet til tekst og fortelling. Særlig er det mytene og sagnene, forbundet med landskapet, som opptar ham.
Her får Kittelsen utløp for sin humoristiske sans.
«Har Dyrene Sjæl»
Dragningen mot mørket
Gutten som speider mot Soria Moria slott, er symbolet på å lykkes i livet. Og i illustrasjonene til Svardedauen finner vi dragningen mot det mørke og melankolske.
Theodor Kittelsen viser også en kjærlighet for dyrene gjennom verket med 22 penn- og akvarelltegninger, «Har Dyrene Sjæl», fra 1893.
«Måtte Gud bevare våre barn fra å bli kunstnere»
Naturen var en stor trøst
Kittelsen hadde dårlig råd hele livet. Til sin kone Inga pleide han å si at Gud måtte bevare barna fra å bli kunstnere. Han skriver til en venn at det mange ganger er fryktelig tungt å være kunstner. Nesten så det synes håpløst. Naturen var en stor trøst. De ni barna likeså. Selv om de nok bidro til en trang økonomi.
«Selv trollene blev borte for bestandig»
Det blev tomt etter Kittelsen
Familien Kittelsen flyttet mye. Fra Skåtøy til Hvitsten, Eggedal og Sigdal. Ofte på grunn av dårlig råd. Sine siste år bodde Kittelsen på Jeløy utenfor Moss.
Leif Østby skriver i boken om Kittelsen at hans gamle venn Chr. Skredsvig skrev så fint i minneordet i avisen: «Det blev tomt etter Kittelsen. Det var bare den ene. Ingen kommer efter ham heller. Selv trollene blev borte for bestandig. Ialfald har ikke jeg set dem siden».